Flora

Forord:
Gudfjelløya er spesiell på den måten at den markerer et møte mellom typiske fjellplanter og mer typisk mellom-europeisk flora. Bergmynten er en typisk mellom-europeisk art, kung eller kungsgras er andre navn på den velduftende planten, som gir krydderet oregano.
Det mest iøynefallende er almeskogen som har klort seg fast i sørhellinga. Alm er som kjent en varmekjær vekst. I 1949 ble det telt om lag 150-200 trær. Kanskje er det noe færre i dag, da det har gått et ras som har revet med seg en del trær.
Alm er en treart som ikke finnes i distriktet, derfor var det en stor overraskelse å finne almeskog på Gudfjelløya. Eva Lundquist som oppdaget almeskogen var derfor også noe i tvil om hvilken treart hun hadde funnet, men Dr. David Hummel som ofte ferierte på Gudfjelløya kunne bekrefte at det var alm hun hadde funnet.
Vår onkel Gundolf Lundquist fortalte senere professor Olav Gjærevoll om den særskilte floraen på Gudfjelløya, noe som førte til at Gjærevoll tok turen ut til øya i 1949.  Gjærevoll fant mange interessante planter, og laget en avhandling om sine funn her.

RAPPORT FRA VITENSKAPSMUSEET I TRONDHEIM
Botanisk serie 1978-4 Verneverdige edellauvskogen i Trøndelag.

Gudfjelløya ligger i den store og djupe Tunnsjøen , mesteparten av den i Røyrvik kommune, mens den aller østlige delen hører til Nordli. En del steder er almen helt dominerende i rasmarka, men ellers danner den blandingsbestand med hegg, rogn, bjørk, og osp (Gjærevoll 1950). Almebestand er av rasmarkstypen med mye myske, men en rekke arter fra den subalpine bjørkeskogen inngår, bl.a. tyrihjelm. Ellers er registrert lerkespore ,trollbær, storklokke ,tysbast, krattmjølke, krattfiol. I kantsamfunnene på berghyllene har Gjærevoll registrert bl.a. bergmynte, fuglestarr, vårskrinneblom, takhaukeskjegg og bergmjølke.
Det er i disse sørbergene som mange andre steder karakteristisk at en rekke sørlige arter vokser sammen med fjellarter, her finner vi bl.a. snøsildre og kung i almeskog.

Vegetasjonen i Gudfjelløyas sørberg, av Olav Gjervold

Floraen i Namdalen og de nærmeste bygdene er lite kjent. Mens Helgeland ble grundig gjennompløyd av Ove Dahl, har Namdalen mottatt spredte besøk av botanikeren(M.N.Blytt, Norman, Hoffstad, Høeg dessuten fra svensk side bl.a C.M. Norrman, Steenstrøm, Selberg og N.Johnsson.

Våre kunnskaper om floraen i Namdalen innskrenker seg stort sett til det som er funnet nær ferdselsårene, og at undersøkelsene også her er mangelfulle, viser de forholdsvis nye funn av Anemone ranunculoides i Overhalla og Grong. Fra de store områdene utenfor veiene vet  vi svært lite, og ikke minst er dette tilfelle med øvre Namdale. De milevide strøk som hører til i herredene Harran, Namskogan og Røyrvik, har ikke virket særlig lokkende på botanikerne. Det veldige Børgefjellområdet er et kvitt felt på de plantegeografiske kartene.

Sant å si er ikke meget av botanisk interesse som fanger blikket når en reiser med Nordlandsbanen fra Harran til fylkesgrensa mot Norland. Det er barskog og atter barskog. De fjellene som stikker opp av dette barskog hav, virker floristisk sett lite lovende.

Våren 1948 fortalte Gundolf Lundquist fra Guddfjelløya i Røyrvik meg at det vokste alm på sørsida av øya. Fra sitt realskoleherbarium viste han meg dessuten Dyras og Corydalis fabacea, og disse tre interessante artene gjorde at jeg i juni 1949 besluttet meg til å se nærmere på voksestedet .

Gudfjelløya ligger ute i den store djupe Tunnsjøen, mesteparten av den i Røyrvik herred, mens den aller østligste delen hører til Nordli. Øya er ikke stor, 6-7 km/2, men meget imponerende. Fra Tunnsjøens nivå, 355 m.o.h.,hever den seg helt til 814 m. Da skog-grensa neppe noe sted ligger høyere enn 700 m, blir det et ganske betydelig område med snaufjell, såpass stort at samene har brukt det som beitefelt for reinen. Ute på øya ligger en eneste gård, Fredøy, ryddet for omlag 90 år siden.

Etter velvillig meddelelse fra statsgeolog Steinar Foslie består selve toppen av meget ufruktbar, massiv trondhjemitt, mens hoved­parten av øya inntas av grønnsteiner. Der disse er tynnbenkete eller skifrige vil de oftest føre tilstrekkelig av sekundært utfelt kalkspat. Det meget bratte sørberget er bygd av grønnsteiner. I den sørvest­ligste del av øya er det kalkfyllitter.

Det er i sørberget en finner den interessante vegetasjon. Jeg kom til øya den 20 juni. På grunn av den seine og kalde forsommeren var fjellene omkring Tunnsjøen ennå nesten dekket av snø og i liene lå store fonner igjen. Det var derfor ikke lite av en overraskelse a gå opp i sørberget på Gudfjelløya og der møte en ganske fantastisk frodig vegetasjon.

Den eneste arten som en faktisk savner, er Ranunculus platanifolius. Dette blir så meget merkeligere når en vet hvor vanlig den er i nærheten. På nordsida av Tunnsjoen østover mot grensa er den vanlig, og jeg har sjelden sett den i slike mengder som i strøkene ved Ornes, særlig på sørsida av Stormyrfjellet. Det ser nesten ut som om Tunnsjøen har bydd på en spredningsbiologisk hindring. Alt skulle for øvrig ligge utmerket til rette for kvitsoleien.

Selve det egentlige sørberget med stup, bergrot og rasmark utgjør bare en del av sørsida av øya. Bergrota ligger ved 490 m. Ovenfor den reiser stupet seg 150 a 200 m. Det er tilgjengelig bare på noen få, smale hyller. Rasmarka går helt ned i Tunnsjøen. Øverst er materialet delvis sterkt pulverisert, men lengre nede dominerer mer enn mannshøye steinblokker og gjør det nesten uframkommelig både for folk og fe.

Både på øst og vestsida av rasmarka ligger terrenget noe høyere slik at rasmarka blir liggende i ei gryte beskyttet mot vind både fra nord, øst og vest. Det er velkjent at et slikt sted blir sterkt oppvarmet på solrike dager.

I denne gryta er det at en møter almen. Fra en høyde av omlag 430 m til bergrota, 490 m, vokser det løst reknet 150-200 trær og større busker. Trærnes dimensjoner er ganske betydelige. Høyden er 4-6 m og stammediameteren i 1 m høyde hos mange over 15 cm. Den største er over 30 cm.

Enkelte steder er almen helt dominerende, men for øvrig danner den en blandbestand med hegg, rogn, bjørk og osp. Den 20 juni var fruktmodningen allerede kommet langt, og ved et senere besøk den 20 august var fruktene spredt. Til tross for den gode fruktsetting selv dette ugunstige år, var det ingen unge planter å se. Av en eller annen grunn er det vanskelig for frøplantene a greie seg. Malmstrøm (1934) omtaler det samme fra Skikkisjøberget i Åsele Lappmark, det nordligste voksested for alm i Sverige, og skriver videre: >>Många almar - - - , visa sålunda stor benagenhet till fôrmering genom rotslående grenar och stubbskott<< . Særlig i øverste del av rasmarka på Gudfjelløya var det lett å se at denne formeringsmåten er effektiv.

I feltsjiktet er artsrikdommen stor. En hel del av de arter som er nevnt fra Aconitum-bjørkeskogen vest for rasmarka, går også inn på rasmarksområdet. Asperula odorata opptrer i veldige mengder, til dels også i Aconitum-bjørkeskogen. Det samme gjelder Corydalis  fabacea. Begge går opp til bergrota. Videre skal nevnes:

Den 20 august sto Origanum i sitt mest praktfulle flor i tusenvis av individer fra bergrota og et stykke nedover.
Ved bergrota og på hyllene i den nederste del av stupet noterte jeg flere sørlige arter:

Carex ornithopoda fantes på ei berghylle i en høyde av 530 m og Arenaria serpyllifolia ved 555 m. Det er meget mulig at disse to og flere andre av de sørlige artene kunne være enda høyere oppe, men det lot seg ikke undersøke. I selve bergrota dominerte flere steder Phalaris arundinacea.

Som Andersson og Birger framhever (1921), er det et karakteristisk trekk ved sørbergene at i disse møtes sørlige arter med fjellarter. Gudfjelløyas sørberg bekrefter fullt ut denne karakteristikk. Det er unektelig pussig å finne Saxifraga nivalis sammen med Origanum vulgare i almeskog! En rekke andre fjellarter fantes i rasmarka og i nederste del av stupet:

I ei kjelde ved bergrota vokste Cystopteris montana. Endelig skal nevnes noen arter til fra sørberget:

Den store artsrikdom som en møter på dette sted skyldes et heldig sammentreff av økologiske faktorer som begunstiger vegeta­sjonen. For det første er det en kalkrik bergart som gir et næringsrikt jordsmonn. For det andre gjør topografien at stedet får tilført en meget stor varmemengde. For det tredje er det god tilgang på vann. Både ved bergrota og i rasmarka bryter grunnvannet fram og dess­uten har rasmarka et ekstra nedslagsområde i berget ovenfor. Den nedbør som kommer der, absorberes ikke av jord og vegetasjon, men renner ned i rasmarka. Uten god tilgang på vann, ville rasmarka sikkert by på lite av floristisk interesse.

Lengre vest på fjellet fantes også en liten forekomst av Dryas som her vokste sammen med Salix reticulata, Thalictrum alpinum og Tofieldia pusilla. Ellers bød ikke snaufjellet på noe av interesse.

En ser altså at mange av fjellartene på Gudfjelløya bare finnes i sørberget. Det synes innlysende at det her må være konkurranseforholdene som spiller inn. I sørbergets bratte vegg og rasmarker slipper fjellartene konkurranse fra reinlavene. I stedet får de en mer ufarlig konkurranse fra sørlige arter.

For de sørlige artenes vedkommende synes konkurranseforholdene og vegetasjonstidens lengde å være avgjørende. I rasmarksområdet er grana helt borte. I de mange løse grus- og skiferrennene er det alltid åpne plantesamfunn der konkurransesvake arter får en sjanse til å greie seg. Likeledes ligger forholdene godt til rette i den nederste del av stupet. Særlig for de kalkelskende artene er det viktig at det ikke skjer noen opphopning av fallførne fra bartrær som ville gjøre jordbotnen for sur.

Ingen av de sørlige arter som opptrer på Gudfjelløya kan være ømtålig for vinterkulde. Øya ligger i et såpass kontinentalt område at minimumstemperaturene om vinteren kan bli svært låge. Det er slett ikke sjeldent at temperaturen går under -30°C.

Med hensyn til vårfrost stiller saka seg annerledes. Blant befolkningen ved Tunnsjøen er det velkjent at det fryser lettere på gårdene rundt sjøen enn ute på Gudfjelløya. Såvidt en minnes har det ikke hendt at potetgraset har frosset på forsommeren på gården Fredøy. I selve sørberget vil oppvarminga om dagen være meget stor og dette fører til en høyere natt-temperatur enn ellers. Tydeligvis øver også Tunnsjøen en innflytelse ved å varme opp de nærmeste luftmasser som .så ved konveksjonsstrømmer stryker oppover sørbergets styrtninger.

Ifølge Bergeron (1943) har Tunnsjø-området omlag 200 frostdager pr. år. Det ville imidlertid ikke være riktig å trekke konklusjoner ut fra disse tallene. Lokalklimatiske undersøkelser i selve sørberget ville sikkert komme til å vise tall som sterkt avviker fra områdenormen. Sørberget byr på en lengre vegetasjonsperiode enn området ellers og dessuten på en meget stor varmemengde i denne periode.

Noen plantegeografiske merknader om spesielle arter:

1.  Ulmus glabra.

Det er velkjent at almen på sine innlandslokaliteter er bundet til sørbakker og sørberg. På de lenge kjente voksestedene ved Godejord og Berg i Sandøldalen (Norman 1883) vokser almen i bratte, sørvendte elvelier. Voksestedene i Høylandet er alle sørvendte, likeså de jåmtlandske som ligger nærmest Gudfjelløya, nemlig Jormlien (2 lokaliteter) og Medberget, Kartberget og Fågelberget.

Fra Jåmtland (Strømsund) er kjent ett tilfelle der almen vokser i granskog på flat mark (Malmstrøm 1936). I Fosslandsbergene i Grong vokser det, ifølge meddelelse fra gbr. Sam. Fossland, alm i ei nordøsthelling.  

I de ytre delene av Namdalen er det nok mere alm. Flere forstfolk har meddelt at alm forekommer > her og der i sørvendte lier«, men uten å angi stedene mer bestemt. Ove Dahls detaljerte undersøkelser i Bindalen viser at almen er ganske vanlig i fjordstrøkene der.

Lindquist hevder (1932) at den nordlige varieteten av alm (var. montana) har kommet inn i Jamtland gjennom fjellpassene fra Trøndelag.  At det helt mangler funn fra Namsos til Fossland i Grong, beror sannsynligvis på ufullstendige undersøkelser. Namsens hoveddalføre har i den postglasiale varmetid sikkert vært en viktig vandringsvei. Via Sandøldalen kommer en fram til almlokalitetene i Frostviken, Hotagen og østenfor liggende steder.  

Da pollenanalytiske undersøkelser mangler helt i Namdalsdistriktet, vet en ingen ting om almens tidligere utbredelse, men sannsynligheten taler for at den også her har hatt en langt større utbredelse, og at de nåværende forekomster i indre Namdal må betraktes som relikter. Vinterkulden er ikke avgjørende for dens utbredelse, det viser også Holmboe's funn av alm i Jutulhogget i Øvre Rendal - Alvdal som ligger i en av de mest vinterkalde trakter i Sør-Skandinavia. Bare på steder med høy sommertemperatur og lang vegetasjonsperiode og hvor den samtidig slipper konkurransen fra barskogen, har almen vært istand til å leve. Gudfjelløyas sørberg er et godt eksempel på en slik lokalitet.

2. Asperula odorata.

Asperula odorata, myske, hører til almens mest trufaste ledsagere. Det som imidlertid interesserer mest, er forekomstene av myske i de indre strøk. Foruten på Gudfjelløya er myske (ifølge Lange 1938) funnet på 11 steder i øvre Jåmtland, de nærmeste i Frostviken. Andersson's og Birger's opplysning om myske i Sandøldalen i Grong har det ikke lykkes meg å verifisere. Holmboe har ikke tatt med funn fra dette sted på sitt kart, og det finnes heller ingen eksemplarer i skandinaviske herbarier. Norman har ved sitt besøk ikke funnet myske i Sandøldalen.

Selv om mysken trives best i skyggen fra andre planter, må det være varme og lang vegetasjonsperiode som er avgjørende for dens trivsel. På annen måte er det vanskelig å forklare forekomster av den i innlandet. Det er grunn til å tru at det som for almens vedkommende, også for myske er tale om reliktforekomster.

Det finnes på Gudfjelløya flere arter med vestlig utbredelse. Både Blechnum spicant og Narthecium ossifragum er tilstede i store mengder på østsida av øya (og mange steder i Røyrvik). Nevnes bør også Saxifraga cotyledon som her er nær sin østgrense. Av vestlige moser ble iakttatt Rhytidaiadelphus loreus og Plagiothecium undulatum.

3. Origanum vulgare.

Av opplagt reliktnatur synes Origanum vulgare, kung, å være. De nærmest kjente voksesteder ligger i Frostviken (nordgrensa i Sverige). Denne art som har gitt navn til den gruppe av varmekjære, sørlige arter som har vandret gjennom de store dalstrøk opp til Trøndelag, er ikke sjelden ved Trondheimsfjorden, men er ellers sjeldsynt i Trøndelag. Det var derfor forbausende å se den i enorme mengder på Gudfjelløya. Den begunstiges her sikkert av den kalkholdige bergart. Forekomsten på Gudfjelløya er en av utpostene i et utbredelsesområde som har sitt tyngdepunkt ved Trondheimsfjorden. Hit hører også lokalitetene i Frostviken, det er nemlig et veldig sprang - helt til Gãstrikland - til de nærmeste svenske finnesteder.